1.mai i Tana 2007

1.mai i Tana 2007
v/ Egil Olli

Alle skal med

Arbeiderpartiet og LO har i år valgt ”Alle skal med” som årets 1. maiparole. Det er ikke uten grunn. For selv om Norge er et godt land å bo i, så er det noen som står utenfor fellesskapene. Vi har for mange utenfor arbeidslivet. Vi ser at noen faller utenfor i skolen. Vi vet at for mange opplever ensomhet og isolasjon.

Dette er det vår oppgave å gjøre noe med.

Vårt mål er et samfunn der alle trengs og hvor alle føler seg velkomne.

”Alle skal med” handler om å skape et samfunn for alle. Det handler om å styrke fellesskapet og gjøre det mer åpent og inkluderende. Og det handler om solidaritet med de som i dag står utenfor. Visjonen om at ”alle skal med” er en visjon om et samfunn bygget på rettferdighet og fellesskap.

Om arbeid og arbeidsliv
Og ikke minst handler det om at alle skal ha en jobb å gå til! I dag har vi rekordlav arbeidsledighet. Langt på vei har vi lykkes i å skape arbeid til alle. Det har aldri vært flere sysselsatte i Norge. Ledigheten har ikke vært lavere på nær 20 år. Det er over 80.000 flere i arbeid nå enn da den rød-grønne regjeringen tok over.

Det er en kjempeseier for oss! Ingen oppgave er viktigere for arbeiderbevegelsen. Vi vet hvordan arbeid skaper inntekt og trygghet for den enkelte og for familiene deres. Vi vet også hvordan arbeid er det viktigste virkemiddelet for å unngå fattigdom.

Hver enkelt av oss kan kanskje ha godt av å tenke gjennom hva dette betyr: 80.000 flere i arbeid. Det betyr jobb for svært mange enkeltpersoner, med alt hva en jobb innebærer, også for familiemedlemmer.

Også på andre måter har vi satt norske arbeidstakere i sentrum siden regjeringsskiftet. Vi skal ikke glemme hvordan høyrepartiene drev gjennom liberalisering av arbeidsmiljøloven. Det er nok å nevne stikkordene midlertidige ansettelser og mer overtid. Dette slo vi tilbake straks vi satte bena i regjeringskontorene.

Vi har:
• Stoppet Bondevik II-regjeringens svekkelser av arbeidsmiljøloven
• Reversert kutt i dagpengene
• Økt fagforeningsfradraget med 900 kroner
• Og økt kampen mot sosial dumping.

Men selv om det går bra i næringsliv og økonomi, så går det ikke bra for alle. Fortsatt er mange langt fra arbeidsmarkedet. Altfor ofte har de utenlandsk bakgrunn. En del eldre har blitt slitt ut i arbeidslivet. Andre lever med en funksjonshemming, med sykdom eller psykiske problemer. Iblant er det for mange for tøft å mestre tempoet, kunnskapskravene og konkurransen. Følelsen av å ikke strekke til forsterkes av at man ikke blir sett på som lønnsom.

Rundt 700 000 personer i yrkesaktiv alder er midlertidig eller varig ute av arbeid som følge av arbeidsløshet, helseproblemer eller andre sosiale problemer. Mange av disse kan ikke og skal ikke arbeide. Men det er veldig viktig å sørge for at de som kan og vil faktisk får mulighet.

Selv om vi lever i en verden med høyt tempo og sterke krav er vårt svar klart også her: Alle skal med. Vi må sørge for at systemer og regelverk blir mer fleksible, for vi har ikke råd til å gå glipp av den ressursen disse menneskene utgjør.

Alle skal få mulighet til å skape noe sammen med andre. Ingen er så sterk at han aldri trenger hjelp fra andre. Ingen er så svak at han ikke kan bidra med noe.

Norge er verdens beste land å bo i og vi har et godt utgangspunkt med høy verdiskaping og lav arbeidsledighet, og en høyt utdannet befolkning. Den nordiske modellen bidrar til et samfunn hvor alle har like muligheter til et godt liv, hvor vi har en offentlig sektor som bidrar til trygghet og hvor vi har et konkurransedyktig næringsliv i verdensklasse. En velferdsstat som omfatter alle, gode sosiale ordninger, små lønnsforskjeller og en solid fagbevegelse som tar samfunnsansvar er helt avgjørende for at Norge befinner seg på topp i verden når det gjelder konkurransedyktighet. Vi vil verne om denne modellen. Derfor er tiltak mot høye lederlønninger så viktig for oss. Derfor sier vi nei til opsjoner.

Næringslivet i Norge skal ha det godt under vår regjering. Vi vil selvsagt skape gode rammevilkår for å drive næringsvirksomhet i Norge gjennom vår økonomiske politikk. Men det er ikke nok. Vi vil noe mer.

Vårt mål er at vi skal utnytte våre felles naturressurser og fortrinn innenfor havbruk og fiske, skipsfart, energi, miljø og reiseliv. På disse områdene skal Norge være verdensledende. Slik legger vi en egen kurs for en mer aktiv næringspolitikk.

I Finnmark har vi selv fått råderetten over naturressursene på land. Vi kan selv innenfor Finnmarkslovens rammer forvalte våre rikdommer. Gjennom målrettet og langsiktig innsats bør vi bidra til økt verdiskapning for de enkelte lokalsamfunn og for Finnmark som helhet. Jeg registrerer debatten mellom lokalsamfunnets rettigheter og andre finnmarkningers. Mellom Finnmarkningens og de som bor utenfor Finnmark. Det er ikke helt opptil styret i Finnmarkseiendommen å bestemme hvordan forvaltningen av de fornybare ressursene skal forvaltes. På dette området er loven mest detaljert, og det har også sine grunner til det. For kampen sto jo nettopp på dette området under hele lovprosessen. Men det er mulig for styret å ivareta for eksempel bygdesamfunnets rett og behov for å ha prioritet til sine nærområder. Det vil være viktig å ivareta lokalbefolkningens sedvanemessige bruk og rettighet i den daglige forvaltningen.

Likeså vil det være riktig å prioritere Finnmarksbefolkningen ved ressurs knapphet. Men Finnmark bør heller ikke gjerdes inn, jegere og fiskere som kommer til Finnmark skaffer oss mange arbeidsplasser og inntekter som vi må ta vare på. Det er også viktig at man spesielt tilrettelegger slik at lokalsamfunnene får glede av disse arbeidsplasser.

Alle skal med også sjøsamene og deres lokale rettigheter til sjøfiske. De som har livnært seg av fiske i fjordan og på kysten kan ikke fratas sine rettigheter. Det er kollektive rettigheter som heller ikke bør privatiseres til noen få kapitalister. Det sjøsamiske bosetningsgrunnlaget er fortsatt avhengig av retten til å kunne livnære seg av de fornybare ressurser på land og i sjøen. Derfor har vi store forventninger til kystutvalget som Carsten Smith leder, utvalgets arbeid vil etter planen være ferdig i slutten av året.

Jeg skal ikke på ingen måte på forhånd konkludere utvalgets arbeid, men jeg må få lov til å si at sjøsamene og andre i Finnmark har drevet et kontinuerlig fiske i hundrevis av år. I perioder også har hatt en formell førsterett til dette fisket, og i tillegg har man den de senere tiårene også fått inn urfolksretten som ytterligere et rettslig grunnlag for tradisjonelt fiske i sjøen. Da er det lov til å forvente at utvalgets konklusjoner og deretter Stortingets behandlingen av det, vil sikre at sjøsamiske områdene får tilbake sine historiske rettigheter og får det sikret politisk og juridisk.
Alle skal med i skolen
Da må vi også gjøre skolen bedre. Lik rett til utdanning uavhengig av kjønn, bosted og bakgrunn vil alltid være grunnprinsippet i skolepolitikken. Men vi har trodd at skolen har vært bedre til å utjevne forskjeller enn hva den i virkeligheten har vært. Norge er blant de vestlige landene der foreldrenes utdanning i størst grad gjenspeiler skoleprestasjonene hos ungene våre.

Undersøkelser viser at norske lærere har lavere forventninger til elevene enn hva deres kolleger i andre nordiske land har. Disse undersøkelsene viser også at
• 8-åringene leste bedre i 1992 enn de gjorde i 2002, til tross for at vi har gjennomført skolestart for 6-åringer.
• at 20 prosent av 10. klassingene leser så dårlig av de får problemer i videre utdanning og arbeidsliv.

Vi vet også at det er sammenheng mellom svake ferdigheter fra ungdomsskolen og det at alt for mange slutter underveis i den videregående skolen. I noen områder er det opp mot 40 prosent som slutter. Det er ikke bra. Og det viser at noe er galt med skolen.

Det er ikke en slik skole vi ønsker oss. Vi vil ha en skole der alle har like muligheter.

Samtidig som vi vet at mange faller utenfor skolen, vet vi også at veldig mange foreldre har helt andre krav til skolen enn hva foreldre i tidligere generasjoner hadde. Mens foreldrene før i tida var redde for at ungene ikke var gode nok for i skolen, stiller mange foreldre i dag spørsmål om skolen er god nok for ungene sine.

Og skal vi overbevise foreldrene om at den offentlige fellesskolen gir ungene våre den beste utdanningen, så må vi sørge for at skolen har god kvalitet.

Derfor må vi gjøre skolen bedre. Arbeiderpartiet har en klart strategi for dette. Vi vil ha flere lærere for hver elev, og vi vil ha en bedre etter- og videreutdanning for lærerne. Vi vil ha lengre skoledager i småskolen. Vi vil ha flere timer i norsk, matematikk og engelsk, og en time gratis skolefritidsordning med lek og fysisk aktivitet hver dag.

Alle skal med, derfor vil Arbeiderpartiet sikre retten til opplæring i samisk språk for alle aldersgrupper, uavhengig av bosted. Utvikling av læremidler på samisk og teknologi til fjernundervisning må prioriteres for å få dette til. Sameskolene og språksentra utenfor forvaltningsområdet må gis muligheter til å fungere som ressursskoler og kompetansesentra for hjemmeskolene. I utviklingen av fagtilbud og andre undervisningstilbud i videregående opplæring må det gis tilbud innenfor samiske kulturbaserte næringer.
Om mangfold og inkludering
Norge er blitt mer flerkulturelt og mangfoldig. Det er bra. Mer mangfold gir nye impulser. Vi får økt forståelse for andre land og kulturer. Vi får kunnskap og erfaringer som kan bidra til nytenkning i samfunnet og i næringsutviklingen. Og vi får folk som kan jobbe og skape verdier i ei tid hvor mangel på arbeidskraft kan bli et større og større problem.

Men i dag står vi i fare for at innvandrere kan bli en ny underklasse i Norge. Flere er uten jobb enn resten av befolkningen. De har vanskeligere for å få bolig, og de sliter mer i skolen. Og mange jobber i yrker hvor lønna er lav.

Vi må si et rungende nei til slike nye klasseskiller. Våre verdier om likeverd og solidaritet gjelder for alle. Derfor må vi gjøre noe med denne utviklinga – i skolepolitikken, i boligpolitikken og i arbeidsmarkedspolitikken. Og vi må sørge for at mennesker med innvandrerbakgrunn blir synlige i hele samfunnet og i alle typer yrker.

Vi vil bygge et mangfoldig samfunn på de samme verdier som arbeiderbevegelsen alltid har bygget på: På tanken om solidaritet, fellesskap, frihet og rettferdighet. Dette er idealer som er sterke i Norge, og er grunnlaget for velferdssamfunnet. Men vi må ikke tro at disse verdiene er særnorske. Sentralt i de fleste religioner står tanken om nestekjærlighet og ansvar for de svakeste. Arbeiderpartiet har søsterpartier i hele verden nettopp fordi verdiene våre er universelle. Derfor har vi et meget godt utgangspunkt når vi vil bygge videre på disse verdiene også i et flerkulturelt samfunn.

Derfor er det også en selvsagt ting at rettferdighet, likestilling og frihet fra diskriminering skal gjelde alle som bor i Norge. Vi står opp mot og bekjemper ufrihet, vold og tvang når vi ser det i innvandrermiljøer på samme måte som vi gjør det i samiske og norske miljøer. Vi stiller de samme kravene til alle, og utelater ikke deler av befolkningen. Derfor støtter vi uredde jenter som krever sin frihet i innvandrermiljøer – og sier klart fra når vi ser uakseptabel oppførsel. Noe annet ville være feigt og et svik mot våre grunnverdier.

Om omsorg
Hovedparolen for årets 1. mai er ikke minst viktig når vi tenker på alle de som har behov for hjelp fordi de ikke klarer seg selv i hverdagen. I internasjonal sammenheng har vi i Norge en godt utviklet helsetjeneste. Vi kåres stadig til et av verdens best land å bo i. Levealderen øker og det er et adelsmerke for Norge som nasjon. Mange eldre er friske og har aktive liv, mens andre trenger pleie og omsorgtjenester. Det gjelder både eldre og yngre mennesker som har ulike behov for hjelp.

En av de klareste skillelinjene i dagens politiske Norge går mellom de som mener vi skal bygge på fellesskapsløsningene og de som mener vi skal la markedet styre.

Gjennom de to statsbudsjettene vi har hatt anledning til å legge fram etter regjeringsskiftet, har vi satt velferd først. Vi har sagt nei til skattelette, og heller økt kommunenes inntekter for at eldre og andre som trenger omsorg skal ha trygghet for at de skal få god nok og mye nok hjelp. Uten en sterk offentlig sektor, vil tjenestetilbudet bli avhengige av den enkeltes lommebok. Slik vil vi ikke ha det. Derfor ønsker vi heller ikke en privatisering av helse og sosialtjenestene.

Alle skal med betyr at vi i framtidas velferdssamfunn skal sette det enkelte mennesket i sentrum. Vi skal legge vekt på frihet, mangfold, brukerinnflytelse og uavhengighet.

Det betyr et tjenestetilbud som med mer individuell tilpassing og mindre standardisering. Og blant annet betyr det at eldre som mottar hjemmetjenester skal ha faste hjemmehjelper. Det er helt uholdbart at folk stadig skal oppleve at nye og ukjente folk kommer inn i deres egne hjem. Det handler om respekt og det handler om verdighet. Rigide og detaljerte tidsskjemaer og instrukser er uforenlig med en slik utvikling. Det umyndiggjør både den som trenger hjelp og den som skal yte hjelp.

Alle skal med, Språk og kulturbarrierer har medført at helse- og sosialtilbud har vært mindre tilgjengelige for en stor del av den samiske befolkningen. Målet er å utvikle en god helse- og sosialtjeneste tilpasset den samiske befolkningens behov. Det kan best skje ved at disse bygges på bærende elementer for samisk språk, kultur og samfunnsliv. Staten må ta et særlig ansvar for å sikre det økonomiske grunnlaget for tilrettelegging av de samiske helse- og sosialtjenestene, uten at det fritar kommunene for deres ansvar.

Arbeiderpartiet tar ansvaret for at det på kommunalt nivå finnes personell innenfor helse- og sosialsektoren som har språk- og kulturkunnskap om lokale forhold. Også den samiske rusmisbruker og spilleavhengige har behov for hjelp fra andre enn familie og slekt. Derfor er nødvendig at det finnes tilbud både for rusmisbrukere og spilleavhengige som er tilpasset det samiske mangfoldet. Dette gjelder både forebygging, behandling og ettervern.

Om klimaproblemet
Og når alle skal med, handler ikke det bare om oss som lever i dag. Men også de senere generasjoner. Derfor handler det ikke minst om at vi må ta klimaproblemene på alvor.

Drivhusgassene slipper strålene fra sola inn til jorden. Samtidig sørger de for at ikke all varmen går ut igjen. Uten drivhusgasser ville det ikke være menneskelig liv på jorden. Det ville være permanent istid. Men blir det for mye gasser i atmosfæren, blir det for varmt. Og nå er det nettopp det som er i ferd med å skje. De 20 varmeste årene som noen gang er målt, har vært de siste 25 årene.

Temperaturendringer er farlige og uforutsigbare. Enhver økning i temperaturen vil påvirke den økologiske balansen, men forskerne anslår at dersom temperturen øker med mer enn to grader, det er da det virkelig begynner å bli farlig. Økte temperaturer kan gi store folkevandringer fordi havet stiger. Halvparten av verdens befolkning bor nærmere kysten enn fem mil. Vi må regne med villere, våtere og varmere vær i Norge. Urfolk rundt om i verden er de første som er og blir berørt. Vi har allerede sett at på Grønland og i Alaska er det ikke lenger is hvor fangsfolk i generasjoner har fangstet sel om vinteren. Dette må vi ta på alvor. Hvor hele bosetninger er i ferd å bli tatt av sjøen. Dette er også vårt ansvar.

Havstrømmer kan påvirkes. Og bare små endringer i temperaturene kan føre til at torsken i Barentshavet gyter og vandrer nye steder

I den siste rapporten fra FNs klimapanel har 2 500 vitenskapsfolk kommet fram til en omforent konklusjon: Med 90 prosent sikkerhet kan de nå slå fast at menneskeskapte utslipp av klimagasser skaper global oppvarming. Det er fullstendig uansvarlig å velge å tro at forskerne tar feil.

Tiden for å vurdere tiltak mot klimaendringer er over. Det haster med handling.

Det finnes i Norge et stort parti som setter store spørsmålstegn ved konklusjonene til FNs klimapanel, nemlig Frp. Det er ikke, som noen hevder, stor vitenskapelig uenighet om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapt. Klimatrusselen er alvorlig, den er menneskeskapt og reell. Det kan være uenighet om hvor stor del av endringene som skyldes mennesker, men alle er enig om at menneskelige aktiviteter fører til endringer. Det store flertall i vitenskapelige miljø mener med stor sikkerhet at menneskeskapte utslipp endrer jordas klima. Tross dette velger et av Norges største parti en linje hvor de prøver å så tvil om de overveldende resultatene. Det er mer enn oppsiktsvekkende! Det er kanskje det mest uansvarlige vi noensinne har vært vitne til i norsk politikk

Norge skal være et foregangsland. Vi skal gjøre en betydelig innsats for å få ned utslippene i vårt eget land. Og vi skal gjøre en betydelig innsats for å bidra til reduksjoner av utslippene i andre land. Begge deler er viktig.

Her hjemme skal vi blant annet:
• Investere flere milliarder kroner for å utvikle et fullskala renseanlegg for CO2 fra gasskraftverket på Mongstad.

Det er viktig at vi får ned utslippene fra Mongstad, men den virkelig store effekten av denne investeringen kommer dersom vi lykkes med å utvikle bedre teknologi, som i neste omgang kan brukes på kraftverk rundt om i verden. Norge skal bli verdens beste nasjon på håndtering av CO2 fra kraftverk!

• Vi skal innføre et nytt system med utslippskvoter for industrien fra 1. januar.
• Vi skal mer enn fordoble støtten til ny fornybar energi som bioenergi og vindmøller.
• Vi skal øke investeringene i kollektivtransport. Fra 2006 har vi økt investeringene i jernbanene med 50 prosent.
• Vi skal legge om avgiftene i miljøvennlig retning.
• Vi skal skjerpe krav til energieffektivitet i bygg og boliger slik at energiforbruket går ned med 25 prosent.

Samtidig skal Norge gjøre en innsats for å redusere utslippene i andre land. Det er i tråd med Kyoto-avtalen at land kan gå sammen om å redusere utslippene. Da får vi enklere til større utslippskutt. Spesielt i mange utviklingsland og flere av EUs nye medlemsland kan vi få store kutt i utslippene av klimagasser til lave kostnader. Bruker vi pengene i disse landene kan vi få til mye større reduksjoner enn om all vår innsats settes inn i Norge. Vi snakker raskt om 10 til 20 ganger så store kutt - eller mer - for de samme pengene. Og vi skal betale for rensing i andre land - ikke for å spare penger, men for å få mye større reduksjoner enn om all innsats ble gjort hjemme!

Den rike verden må betale dersom den fattige delen av verden skal være med på en ny og forsterket Kyotoavtale. Dagens Kyotoavtale er den beste vi kunne fått, men den har alvorlige svakheter som må rettes opp.

Den viktigste er at den tallfestede forpliktelsen bare omfatter land som står for 30 prosent av verdens utslipp. De landene der utslippene vokser mest, som Kina, India og Brasil, er ikke med. Lederne i disse landene mener at det både er urettferdig og totalt urimelig at de skal bære kostnadene ved å redusere utslippene av klimagasser. Og jeg forstår dem.

Siden den industrielle revolusjon, har den rike verden brent av fossile brensler og fylt opp atomsfæren med klimagasser. Nå er den full. Og så kommer vi til den fattige verden, som akkurat har begynt å drive fattigdommen tilbake, og sier at de må holde igjen for å rydde opp i et miljøproblem den rike verden har hovedansvaret for å ha skapt. Det kommer de ikke til å godta.

Se på Kina. 1,3 milliarder mennesker på vei ut av fattigdommen. Med økonomisk vekst på 10 prosent i året. Der åpnes et kullkraftverk i uka. De renser ikke.
Eller se på India. 1,1 milliarder mennesker. En økonomisk vekst på 7 prosent i året. Også de bygger mange nye kullkraftverk. Vi må bidra til at det lønner seg for dem å rense.

Den fattige verden kommer ikke til å bli med på en ny Kyotoavtale hvis det innebærer at den forsinker deres ferd ut av fattigdom. For dem er kampen mot sult, fattigdom og nød i dag viktigere enn kampen mot global oppvarming i morgen. Den eneste måten vi i den rike verden kan få verdens fattige land med på en forpliktende internasjonal klimaavtale er at vi tar store deler av regninga.

Norge skal være en pådriver for en ny forpliktende klimaavtale. En ny Kyotoavtale som innebærer større utslippskutt enn dagens. Derfor må blant annet USA med. Og også utviklingslandene må påta seg konkrete utslippsforpliktelser.

Vi i Norge må også være villige til å påta oss større forpliktelser enn i dag. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok derfor for en uke siden en plan med tre forpliktende mål for vår klimapolitikk framover. Det er forpliktelser på kort, mellomlang og lang sikt:
• Fram til 2012 skal vi skjerpe Norges Kyotoforpliktelser fram til 2012 med 10 prosent.
• Fram til 2020 påtar vi oss en forpliktelse om å kutte utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp.
Men det er ikke nok.

Innen 2050 vil det være nødvendig med enda større reduksjoner i utslippene av drivhusgasser. Derfor bør rike land bli ”karbonnøytrale”. Det betyr ikke at det skal bli null utslipp i det enkelte land. Men det betyr at for hvert eneste tonn klimagasser som slippes ut, skal det sørges for tilsvarende lavere utslipp et annet sted. Dermed blir summen av utslipp null.
• Derfor er det tredje målet vårt at vi fram mot 2050 skal ta ansvar for å redusere utslippene av klimagasser tilsvarende ett hundre prosent av våre egne utslipp!
Da blir Norge det første land i verden som påtar seg en slik konkret forpliktelse.

Klimaproblemene er enda et eksempel på at vår tids utfordringer bare kan løses i fellesskap. Ren luft, rent hav og en natur i balanse er blant menneskehetens mest grunnleggende fellesgoder. Vi kan ikke overlate til markedet og den frie konkurransen og ta vare på disse fellesgodene.

Derfor handler klimautfordringen både om solidaritet og om rettferdighet. To av sosialdemokratiets kjerneverdier. Solidaritet mellom generasjoner og rettferdighet mellom rike og fattige land. Vi bygget fellesskap i vårt eget land for å skape rettferdighet. Vi bruker fellesskapet som vårt viktigste virkemiddel for å skape et samfunn der alle skal med. Og vi tror på fellesskapet i arbeidet for å redde vårt felles miljø.


Om internasjonale utfordringer
Også på andre områder har vi et globalt ansvar. Våre verdier og drømmer er gleder ikke bare i Norge, men for hele verden. Arbeiderbevegelsens første pionerer, modige kvinner og menn, de som sto midt oppe i en hard historisk kamp for rettigheter, menneskeverd og demokrati – de var de første til å si at denne kampen ikke kunne begrenses til Norge. De løftet blikket.

Vi i Arbeiderpartiet kan aldri slå oss til ro med hvordan vi selv har det her i Norge. Få har det bedre enn vi. Derfor er vårt ansvar for andre også større. For meg er dette kjernen i vårt verdigrunnlag. Derfor er årets 1.mai parole ”Alle skal med” ikke begrenset til mennesker som bor i Norge. Sosialdemokratiets drøm har aldri vært en drøm med forbehold, en drøm som bare skulle gjelde for de som bor i Norge. For oss går internasjonal solidaritet og lokalt engasjement hånd i hånd. Martin Tranmæl sa en gang: ”Vi skal stå med beina plantet i norsk jord, men med blikket vendt mot verden.” Det må være vår rettesnor også i dag.

Derfor forsvarer vi og styrker innsatsen for medmennesker som ikke har demokrati, for mennesker som ikke har fred og for mennesker som lever i fattigdom. Vi kjemper for mennesker som ikke har faglige rettigheter og som jobber med fare for eget liv og lav lønn, og vi støtter de millioner av barn og kvinner som blir ofre for menneskehandel og seksuell mishandling. Vi har gått i front for å skaffe verdens barn vaksiner mot de vanligste barnesykdommene. Det har reddet millioner av barn fra å dø. Norge skal fortsette å ta initiativ som gir menneskeverd og frihet.

Norge kan gjøre en del på egen hånd, men vi står sterkest dersom flere land står sammen. Det er ingen motsetning mellom det lille og det store, mellom det nasjonale og det internasjonale.

Derfor er vi en sterk støttespiller for en internasjonal rettsorden, slik at det ikke er den sterkestes rett som gjelder. Alle må bidra dersom alle skal med. Norge skal lede an. Vi har også et ansvar som enkeltmennesker, og i dag kan dere blant annet støtte Norsk Folkehjelp og LOs innsamlingsaksjon ”Dugnad for Palestina”. [er det ikke bøsse der du er, kan folk ringe 820 44 750 som gir kr 175,-].

Når vi løfter blikket mot verden ser vi én del av verden i vekst og velstand, mens innpå halvparten av jordas befolkning lever i fattigdom og opplever fornedrelse og krenking av menneskeverdet.

Flere sulter i dag enn for 10 år siden. Mange nektes adgang til utdanning og grunnleggende helsetjenester. Millioner lever på flukt. 2,5 million kvinner og barn hvert år er ofre for menneskehandel. Bare i Europa regner man med at om lag 300.000 – 500.000 kvinner og barn hvert år sluses inn på prostitusjonsmarkedet. Hvert eneste minutt blir et barn smittet av hiv-viruset. 15 millioner barn har mistet minst en av foreldrene på grunn av AIDS.

Norge er i dag ett av de fem landene i verden som lever opp til målet om at 0,7 prosent av inntekten vår – det vi kaller bruttonasjonalinntekten - skal brukes til bistand. For oss er ikke det godt nok. Vårt mål er at vi skal bruke en prosent til å støtte andres utvikling, Bidra til at de vanskeligst stilte for hjelp til å komme videre, til å snu den negative spiralen.

Vi vet at dersom vi reduserer fattigdom, da reduserer vi samtidig muligheten for at hat og konflikt kan gro. Det er med andre ord også i vår egeninteresse å redusere de store forskjellene og å bidra til fred og forsoning.

Men la oss ikke glemme at ikke alle ønsker en utvikling der det er mer samhold, mer kontakt og økt dialog. Enkelte ønsker tvert imot økt konfrontasjon. Det er en farlig vei. Ingen er tjent med en utvikling der verden deles inn i de gode og de onde, de rettroende og vantro.

Arnulf Øverland sier det på denne måten: ”Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! De puster på hatets og ondskapens glør! De liker å drepe, de frydes ved jammer. De ønsker å se vår verden i flammer!”

Løsningen på de globale problemene er ikke å bli seg selv nok og kutte i norsk innsats i verden. Løsningen er å satse på fellesskapsløsningene. Vi trenger ikke mindre FN, slik som f. eks Fremskrittspartiet vil. Men vi trenger et sterkere og mer demokratisk FN. Vi trenger et mer rettferdig og demokratisk handelssystem som setter de fattige landenes handelsinteresser i førersetet.

Det viktige er at både rike og fattige land er bundet av de samme reglene, og må behandle hverandre med respekt. Vi behøver internasjonale institusjoner som får land og folk til å lytte, til å kompromisse og ta hensyn til hverandres behov.

Vi kan ikke sove i kampen for samhold og dialog. Noen mener vilje til dialog er tegn på svakhet. Vi mener tvert i mot, dialog er tegn på mot.

Vi må ikke tro at kampen for at Norge skal bidra mot fattigdom og for solidaritet er vunnet for godt. Landets nest største parti tilbyr velgerne dype kutt i norsk bistand.

I sitt alternative budsjett for 2007 foreslo de å kutte over 2,4 mrd kroner i den utviklingshjelpen vi i år gir til mennesker i Afrika. De ville kutte 440 millioner til Asia og 150 millioner til Midtøsten. I tillegg foreslo de å kutte støtten til FN med 2,5 milliarder kroner. Som om ikke alt dette var nok ville de kutte over 1 milliard til arbeidet vi gjør for fred, forsoning og demokrati.

Dette er ikke bare tall på et papir. Dette er penger som sørger for at jenter i Malawi får muligheten til å gå på en skole. Det er penger som gjør at barn som bor i flyktningleire i Darfur vil kunne vende tilbake til trygge landsbyer. Det er penger som bekjemper at flere unge blir Hiv-smittet i Sør-Afrika.

Det er mange grunner til at vår bevegelse skal ta et oppgjør med FrP. Vi er uenige med dem i mange små og store saker, men dette handler om vårt verdigrunnlag. Det handler om hva vi vil Norge skal være. Hvordan vi vil at Norge skal fremstå.

Derfor skal vi sloss for den internasjonale solidariteten, det at alle skal med, det internasjonale samholdet. Den dagen vi slutter med det svikter vi dem som har gått foran oss. Da har arbeiderbevegelsen utspilt sin rolle. La oss derfor forplikte oss i dag til å videreføre denne tradisjonen. Til å ta et felles ansvar. Knapt noe kan være mer meningsfylt i vår tid!

Om kommunevalget
”Alle skal med” er også den overskriften vi har valgt for kommunevalgkampen til høsten. Det er mer enn bare et valgkampslagord. Det er essensen av hva vi står for. ”Alle skal med” signaliserer arbeiderbevegelsens menneskesyn og vår kamp for et inkluderende samfunn, et samfunn for alle. Vår ideologi har alltid handlet om å få alle med. Vår historie er forteller om en kamp for å få alle med. Det er dette sosialdemokratiet skal bli målt på. Klarer vi å få flere med i samfunnet, i skolen, i arbeidslivet så har vi lykkes.

Høsten 2005 gikk vil til valg på å få et nytt flertall. Vi hadde fokus på arbeid, eldre og skole. Nå oppfyller vi løftene. Vi har 16 måneder bak oss i flertallsregjering. Og vi er i ferd med å forandre Norge. Vi ser nå at samfunnet går i ny retning. Etter mange år med privatisering og skattelette til de rikeste, er det nå fellesskapets tur. Vi har satt oss høye mål gjennom Soria Moria-erklæringen. Vi er ambisiøse og har mye å strekke oss etter. Men på område etter område gjennomfører vi det vi gikk til valg på. Vi har fått en annen kurs.

Ved valget til høsten skal vi også få en ny kurs i flere kommuner. Ikke minst fordi at denne regjeringens viktigste saker og forpliktelser må gjennomføres lokalt. Vi gikk til valg på full barnehagedekning, på flere lærere i skolen og flere ansatte i omsorgssektoren. Vi gikk til valg på vann i svømmebassengene, slik at barna lærer seg å svømme. Vi gikk til valg på å styrke de offentlige løsningene framfor privatisering.

Alt dette kan vi skyte en hvit pil etter hvis ikke kommunene styres i samme grunnleggende retning som vi gjør sentralt. Derfor er dette årets kommunevalg så viktig. For da kan stat og kommune arbeide sammen for å bygge fellesskapet.

Styrkingen av kommuneøkonomien begynner å gi resultater. Kommunene rapporterer nå at de bruker pengene på mer omsorg, mer velferd. Det meldes om over 8.000 nye årsverk i kommune-Norge, over 5.000 bare innen helse og sosialtjenesten. Det viser at det nytter.

Men det viser også at det er viktig om det er høyre- eller venstresiden som styrer kommunene. Valget handler om hvordan våre lokalsamfunn skal utvikle seg. Om de viktigste verdiene skal være rettferdighet og fellesskap, eller om det er konkurranse og privatisering som er viktigst.

Avslutning
Kjære venner.

Vi kjemper for et samfunn hvor alle er med, og hvor det ikke er lommeboka som bestemmer hvem som skal lykkes og ikke. Hvor det er mer rettferdighet og fellesskap.

Vi kjemper for en verden som er rettferdig og uten fattigdom, hvor ingen undertrykkes eller forfølges på grunn av meninger og tro. Vi kjemper for en kommune, et land og en verden der alle skal med!

Så lenge vi har noe viktig å kjempe for har 1. mai - dagen fortsatt en misjon. Jeg er glad dere har kommet hit for å være med i denne kampen.

Gratulerer med dagen!