Barn- og unges oppvekstsvilkår

Nu er det gått ett år siden folkemøtet i Karasjok i juni 2009 om Barn og unges oppvekstsvilkår i Sapmi, der mobbing var et sentralt tema. Nylig leste jeg i media at det er vanskelig å få bukt med dette fenomenet. Har snakket med barn og unge, og også voksne i Karasjok om hvordan de synes situasjonen har utviklet seg det siste året. Det gjennomlysende er at det er lite som er endret. I den forbindelse ønsker jeg - på vegne av folket - å stille et åpent spørsmål til ledelsen i Karasjok, og til skoleledelsen: ”Hva er det som er blitt gjort?” og ”Hva er planen videre?” Folket har mange ubesvarte spørsmål, og er meget opptatt av denne saken. Det er barna det gjelder; trygging av hverdagen og å gi barna det der har rett på: en trygg og god oppvekst. I dette er skolen sentral. Barn har skoleplikt, dvs. de har ikke et valg om og ikke å gå på skolen, de må oppsøke skolen. Noe som er vanskelig for mange som ikke har det bra på skolen. Hvem er vi til å tvinge barn til å oppholde seg i et miljø hvor de blir utsatt for vold, uttrygghet og mobbing? Hvem er vi til og ikke å se at barn lider? Hvem er vi til å bagatellisere denne vanskelige og voldsomme situasjonen? Hvem er vi som ikke griper tak i denne situasjonen, og gjør den bedre? Hvem er vi som skyver skyld over på barna, i stedet for å innse at det er de voksne som må ta grep? Det er disse spørsmålene alle voksne - i hjem, skole og samfunn - må reflektere over! Særlig ledelsen i skole og kommune. En av innlederne på folkemøtet i juni 2009 foreslo at det bør holdes et oppfølgningsmøte til vinteren 2010, denne oppfordringen er dessverre ikke blitt hørt. Det er faktisk på plass at det blir arrangert et nytt folkemøte i Karasjok, der ledelsen i kommunen bør ta ansvar og være arrangør av et nytt folkemøte snarest. Det er dette folket etterlyser. Det er der alle spørsmål kan bli besvart. Det er der folket kan bli hørt. Det er der folket kan samles og finne gode løsninger i lag. Det er der et godt samarbeid kan etableres. Det er der alle kan ta ansvar og si: ”Ja, det er barnas oppvekst som er viktigst, og deres hverdag skal trygges i alle samfunnslag.” Etter det folket har fortalt er dette en sak som krever at hele folket er involvert. Det er en forbedring i alle samfunnslag som må til. Det er en holdningsendring som må ligge i bunn, både i ledelsen, i skole og i hjem. Alle må gå inn i seg selv og virkelig ønske en endring i samfunnet og en forbedring av våre barns oppvekstsvilkår. Alle med ansvar for barn og unge, både i det offentlige og i det private, må nu gå sammen og fortsette med arbeidet for å finne gode, funksjonelle løsninger. Samarbeid, økt respekt, kommunikasjon og kunnskap må til i dette arbeidet. Det må påses at det virkelig blir gjort en grundig jobb med denne problematikken. Man må passe på at dette ikke bare forblir et blaff! Det må lages en konkret og konstruktiv plan om hva som må til for å opprette en varig løsning som gir en god, trygg skolesituasjon og hverdag for de unge. Denne planen må da også iverksettes, og gjennomføres av hele samfunnet. Dette lasset må alle dra i lag, som det kom frem fra flere hold på folkemøtet i juni 2009. Denne oppfordringen gjelder alle som leser dette; ta barn og unges oppvekstsvilkår på alvor! Ta barnas daglige situasjon opp til evaluering, og forbedre der det trengs. Det er våre barn som er fremtiden, deres oppvekst er noe av det viktigste vi setter av vår dyrebare tid og vår innsats i.