Dyrevelferdslov

Høring - ny lov om dyrevelferd
Det vises til Landbruks- og matdepartementets høringsbrev 16.11.2007 om ny lov om dyrevelferd.

Sametinget viser innledningsvis til høringsnotatet pkt. 1.3.1 der det bl.a. står at departementene har vært i kontakt med Sametinget vedrørende behov for konsultasjoner om lovens innhold. Det hevdes at det er tatt en avgjørelse i forståelse med Sametinget om at det ikke har vært ansett nødvendig å foreta særskilte konsultasjoner i forbindelse med lovarbeidet. Det forutsettes imidlertid at det gjennomføres konsultasjoner med Sametinget ved fremtidig forskriftsutvikling med relevans for reindriftsnæringen.

Sametinget mener at deler av loven vil påvirke samiske interesser direkte, og ber derfor om konsultasjoner med departementet. Vi presiserer for ordens skyld at Sametinget kan be om konsultasjoner om Regjeringens endelige lovforslag selv om vi tidligere har ment at det ikke var behov for å konsultere om utformingen av høringsnotatet.

I utkastet § 9 annet ledd er det foreslått at avhorning og kastrering skal være tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av særlige bruksgrunner. I merknadene til bestemmelsen skriver departementet bl.a. til at kastrasjon av reinbukk ble forbudt i år 2000 etter en avveining mellom dyrevernhensyn og behovet for å utføre inngrepet. Departementet viser også til at veterinær kan kastrere ut fra særlige bruksgrunner, eksempelvis kjørerein.

Sametinget mener at det må presiseres nærmere i hvilke situasjoner det foreligger ”særlige bruksgrunner” for å kastrere rein. Sametinget er enig i at det skal være mulig å kastrere rein som skal brukes som kjørerein, men mener at det også i andre situasjoner må være adgang til kastrering. I en tamreinflokk har kastratene en viktig funksjon. Kastrater i flokken er nødvendige blant annet fordi de holder seg i ro etter brunsten og således hindres spredning og at flokkene sammenblandes med andre flokker. Vanligvis trekker hannrein som ikke er kastrert seg unna simleflokken etter brunsten, og har lett for å forsvinne fra tilhørende flokk. På vinteren er kastrater sterke nok til å grave etter mat, noe som er til stor hjelp for resten av flokken, særlig kalvene og simlene. Tidligere har reindriftssamer kastrert en del av de eldre hannreinene (eldre enn 2 – 3 år) for å hindre at de dør etter brunst og for å oppnå en god slaktevekt for disse til høsten. Det finnes mye kunnskap i reindrifta om nødvendigheten av å ha kastrater. Denne kunnskapen må departementet ta hensyn til ved utformingen av den nye dyrevelferdsloven.

Når det gjelder forbudet mot at kastrering foretas av andre enn veterinær, ønsker vi en grundigere vurdering av de dyrevelferdsmessige sidene av dette. Vi er enig i at kastrering av rein uten bedøvelse kan være smertefullt, men samtidig må det tas hensyn til at kastrering med bedøvelse krever håndtering av reinen over en betydelig lengre periode. Det må i den forbindelse tas hensyn til at dyret utsettes for stress når det holdes fast i den tiden det tar å gi bedøvelse og til bedøvelsen virker. Det må også tas hensyn til at dyret må holdes innesperret i en lengre periode i påvente av at veterinær kan utføre kastreringen. Dette fordi det verken kostnadsmessig eller praktisk er mulig å ha veterinær til stede i hele perioden det foretas kastrering. Sametinget er kjent med at det i Sverige og Finland er tillatt at dyreeier foretar kastrering uten bedøvelse.

Når det gjelder avhorning, vil hensynet til dyrevelferd normalt tilsi at avhorning er nødvendig før dyr transporteres.

Utkastet til § 10 om merking av dyr, § 11 om transport og § 12 om avlivning er viktige bestemmelser for Sametinget. Vi har merket oss at bestemmelsene er utformet svært generelt og at det legges opp til at disse må presiseres ved forskrifter. Sametinget forutsetter at tradisjonell øremerking og avlivning med krumkniv fremdeles skal være lov etter den nye loven. Når det gjelder transport, bemerker Sametinget at det både i landbruket og reindriften kan være lange avstander til slakteri. Den nye dyrevelferdsloven må ikke legge hindringer i veien for fortsatt reindrift og landbruksdrift i avsidesliggende bygder. Når det gjelder utformingen av forskriftene, varsler vi allerede nå at vi ønsker konsultasjoner om dette.

I utkastets kapittel III er det foreslått regler om dyreholders ansvar. Det er bl.a. en bestemmelse i § 23 bokstav c om at dyreholder skal sikre at dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter, predatorer og andre farer. I merknadene til bestemmelsen sies det at forekomst av rovvilt kan medføre at det vil være dyrevelferdsmessig uforsvarlig å holde husdyr på beite i området. Utkastets kapittel III kan ses i sammenheng med § 32 annet ledd om at Mattilsynet kan fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte husdyr mot rovvilt.

Det er forståelig at departementet setter husdyrs velferd i fokus når det gjelder rovvilt. Utkastet til ny dyrevelferdslov må derfor endres slik at det fremgår tydelig at det er staten som er ansvarlig for gjeldende rovviltpolitikk. Statens ansvar omfatter blant annet fastsetting av bestandsmål for de forskjellige rovdyrartene, dokumentasjon av antallet rovdyr i de forskjellige rovviltregionene, tildeling av fellingstillatelser og tiltak som fører til at kvotene blir tatt ut. Det er derfor staten som i første rekke kan gjøre noe med årsakene til de dyrevelferdsmessige utfordringene i rovviltområdene. Sametinget mener at dyrevelferdsloven må legge til grunn at staten ved sitt ansvar for rovdyrpolitikken, også har påtatt seg et ansvar for rovdyrpolitikkens konsekvenser for dyrevelferden. Det er derfor ikke akseptabelt at dyreeiere gjøres ansvarlig for en politikk som staten er ansvarlig for.

Departementet synes heller ikke å ha tatt hensyn til statens ansvar for rovviltpolitikken i kapittel 4.3.2 der departementet særlig påpeker ansvaret den enkelte reineier har for å sørge for at reinen er i god kondisjon, og slik sett mindre utsatt for tap til rovvilt. Sametinget er enig i at det er viktig at reinen er i god kondisjon, bl.a. for å bli mindre utsatt for rovvilttap. Derimot er vi sterkt kritisk til departementets ensidige fokus på reineiernes ansvar uten at det samtidig understrekes at staten er ansvarlig for gjeldende rovviltpolitikk.

Sametinget mener at reindrifta og sauenæringen alt for lenge har båret ansvaret for statens rovviltpolitikk. Det er galt at den enkelte bonde og reindriftsutøver må bære det økonomiske tapet som følge av de økte rovviltstammene. De foreslåtte bestemmelsene om næringens ansvar for rovviltproblematikken er ekstra vanskelig å akseptere ettersom overtredelser kan være forbundet med fengselsstraff etter § 36. Dette gjelder også uaktsomme overtredelser. Sametinget kan ikke akseptere en lov som legger opp til en fraskrivelse av statens ansvar for rovviltpolitikken på bekostning av næringens interesser. Det må derfor skje vesentlige endringer i lovutkastet for at Sametinget skal kunne akseptere den nye dyrevelferdsloven.