Av Anders Urheim
Fortatt urovekkende høy cesium innhold blant den sørsamiske befolkningen
Sametinget krever at forsvarlig faglig forskning og dokumentasjon foretas snarest over skadevirkninger, og en gransking av norske myndigheters håndtering av denne problematikken
2006-06-09 Webmaster-I
Det er nå 20 år (28. april 1986) siden eksplosjonen i atomkraftverket i Tsjernobyl, Ukraina, i daværende Sovjetunionen. I Norden fikk det sørsamiske området mest radioaktivt nedfall, og reindriftsutøvere og bønder i dette området har siden måttet drive med nedforing for å redusere cesium innholdet i kjøttet. For at det blir spiselig for mennesker.
Statens Strålevern har siden ulykken foretatt målinger av bequerell nivået. Målingene viser at sørsamene fortsatt er den mest radioaktive folkegruppen i Europa, hvis en ser bort fra de som var i nærheten av ulykkesområdet i Ukraina. Mengden av radioaktivitet som andre nordmenn vanligvis har i kroppen er rundt 5 bequerell pr kilo, mens de siste målingene av sørsamene rett før påske viser at de har nærmere 100 bequerell pr. kilo. Helsemyndighetene har satt en øvre grense på 400 bequerell pr kilo. Sammenlignet mellom med Sverige, opererer man med helt andre øvre grenseverdier for hva som er helseskadelig for mennesker og dyr, og disse varierer oppsiktsvekkende nok så mye at det er grunn til å stille spørsmål hvorvidt disse er korrekte og faglig forsvarlig fundamenterte.
Myndighetene har ikke tatt på alvor de helseskadelige bivirkninger som dette radioaktive nedfallet kan ha, spesielt overfor den sørsamiske befolkningen. Helsemyndigheter avviser at dette kan ha noen senvirkninger i det hele. Statens strålevern har målt radioaktivt innhold i mennesker og reinsdyr, men andre tiltak utover dette er ikke blitt gjort.
I dagbladet onsdag 26. april 2006, skrev professor ved Høgskolen i Oslo, Karl Georg Høyer følgende; ”.. Også i områder av Norge lever mange fortsatt med radioaktiviten. Sau på fjellbeite må i større områder fortsatt kontrolleres og gjennomgå særskilte tiltak for utskilling av radioaktivtet. Spesielt utsatt er likevel den sørsamiske befolkningen. Oppkonsentreringen av radioaktivt cesium i næringskjeden lav-rein-menneske er spesielt kritisk. Reinsdyr oppnår fortsatt konsentrasjoner av radioaktivtet som gjør dem uegnet som menneskemat. Og sørsamene selv har gjennom de tyve årene fått i seg mengder radioaktivtet som gjør dem utsatt for en rekke alvorlige helsevirkninger...”
Den sørsamiske befolkningen har lenge etterspurt etterspurt korrekt informasjon, dokumentasjon og forskningsresultater om eventuelle senvirkninger, men dette har ikke blitt gjort tilgjengelige. Det er internasjonalt anerkjent at radioaktivt nedfall går inn i genmaterialet og videreføres til kommende generasjoner.
Norske myndighetenes håndtering viser med all tydelighet at disse alvorlige problemstillinger ikke tas alvorlig nok. Det synes som om Statens strålevern og Helsedirektoratet forsøker å dysse ned ettervirkningene. I dag er det kun fragmenter av målinger av bequerell-nivået som presenteres, og det er øvrig faglig uenighet mellom en rekke ledende fagforskere.
Senter for samisk helseforskning bør oppfordres til å følge opp dette arbeidet med kartlegging og dokumentasjon av eventuelle skadevirkninger.
Sametinget krever at forsvarlig faglig forskning og dokumentasjon foretas snarest over skadevirkninger, og krever gransking av norske myndigheters håndtering av denne problematikken. Dokumentasjon og forskningsresultater må ut til den samiske befolkningen, og i særdeleshet til den sterkes rammede sørsamiske befolkningen.
Statens Strålevern har siden ulykken foretatt målinger av bequerell nivået. Målingene viser at sørsamene fortsatt er den mest radioaktive folkegruppen i Europa, hvis en ser bort fra de som var i nærheten av ulykkesområdet i Ukraina. Mengden av radioaktivitet som andre nordmenn vanligvis har i kroppen er rundt 5 bequerell pr kilo, mens de siste målingene av sørsamene rett før påske viser at de har nærmere 100 bequerell pr. kilo. Helsemyndighetene har satt en øvre grense på 400 bequerell pr kilo. Sammenlignet mellom med Sverige, opererer man med helt andre øvre grenseverdier for hva som er helseskadelig for mennesker og dyr, og disse varierer oppsiktsvekkende nok så mye at det er grunn til å stille spørsmål hvorvidt disse er korrekte og faglig forsvarlig fundamenterte.
Myndighetene har ikke tatt på alvor de helseskadelige bivirkninger som dette radioaktive nedfallet kan ha, spesielt overfor den sørsamiske befolkningen. Helsemyndigheter avviser at dette kan ha noen senvirkninger i det hele. Statens strålevern har målt radioaktivt innhold i mennesker og reinsdyr, men andre tiltak utover dette er ikke blitt gjort.
I dagbladet onsdag 26. april 2006, skrev professor ved Høgskolen i Oslo, Karl Georg Høyer følgende; ”.. Også i områder av Norge lever mange fortsatt med radioaktiviten. Sau på fjellbeite må i større områder fortsatt kontrolleres og gjennomgå særskilte tiltak for utskilling av radioaktivtet. Spesielt utsatt er likevel den sørsamiske befolkningen. Oppkonsentreringen av radioaktivt cesium i næringskjeden lav-rein-menneske er spesielt kritisk. Reinsdyr oppnår fortsatt konsentrasjoner av radioaktivtet som gjør dem uegnet som menneskemat. Og sørsamene selv har gjennom de tyve årene fått i seg mengder radioaktivtet som gjør dem utsatt for en rekke alvorlige helsevirkninger...”
Den sørsamiske befolkningen har lenge etterspurt etterspurt korrekt informasjon, dokumentasjon og forskningsresultater om eventuelle senvirkninger, men dette har ikke blitt gjort tilgjengelige. Det er internasjonalt anerkjent at radioaktivt nedfall går inn i genmaterialet og videreføres til kommende generasjoner.
Norske myndighetenes håndtering viser med all tydelighet at disse alvorlige problemstillinger ikke tas alvorlig nok. Det synes som om Statens strålevern og Helsedirektoratet forsøker å dysse ned ettervirkningene. I dag er det kun fragmenter av målinger av bequerell-nivået som presenteres, og det er øvrig faglig uenighet mellom en rekke ledende fagforskere.
Senter for samisk helseforskning bør oppfordres til å følge opp dette arbeidet med kartlegging og dokumentasjon av eventuelle skadevirkninger.
Sametinget krever at forsvarlig faglig forskning og dokumentasjon foretas snarest over skadevirkninger, og krever gransking av norske myndigheters håndtering av denne problematikken. Dokumentasjon og forskningsresultater må ut til den samiske befolkningen, og i særdeleshet til den sterkes rammede sørsamiske befolkningen.




