Kjære venner, Gratulerer med dagen!

Kjære venner, Gratulerer med dagen!

1 mai er en festdag og en verdidag – Det er en dag hvor vi kan stille oss side om side og markere at vi står for en samfunnsretning bygget på verdiene frihet, likhet og solidaritet.
Mange av dere som er her i dag, har fulgt med på en utvikling som har knyttet verden sammen, og som har utvisket skillet mellom ”ute” og ”hjemme”. Langt borte” finnes egentlig ikke, så mye er bare et tastetrykk unna, så mye kan nå oss med røtter langt fra Norge. Det at verden således oppleves som å bli mindre, betyr at den politikken som føres også er grenseløs Det betyr at dersom vi skal få gjennomslag for ”en klode, felles ansvar” så må vi også klare å sørge for at venstresiden har handa på rattet også her hjemme.

Vi vil fokusere på den samfunnsutviklingen høyresiden faktisk ønsker, i det internasjonale arbeidet, og utviklingen av samfunnet her hjemme. Det skal jeg gjøre ved å skissere opp seks ulikheter mellom høyresiden og venstresiden, slik at forskjellene blir tydelig. Dette er seks gode grunner til å begynne å få opp temperaturen, lysten og viljen frem mot valgkampen i 2009, og engasjementet for det internasjonale arbeidet. For slagordet, en klode, felles ansvar.

Dette dreier seg om det som er virkelig viktig i politikken. Det som handler om hvilken retning vi vil at samfunnet skal gå i. Om hvordan vi skal gripe de unike mulighetene vi har – og ikke misbruke dem. Om de grunnleggende forskjellene i hvordan vi vil at samfunnet skal utvikle seg. For det er viktige forskjeller mellom partier. Forskjeller som handler om mer enn hvem som klarer å foreslå mest penger til gode tiltak. Som skyldes at de ulike partiene har ulik ideologi og dermed forskjellige mål og forskjellige måter å analysere samfunnet på. Dypest sett handler de største forskjellene om dette: Er sterke fellesskap til beste for det enkelte menneskets frihet? Bør vi styrke eller svekke fellesskapet?
Vi mener at det bør styrkes. Sosialdemokratiske partier og sentrum/venstre-allianser mener at gode sikkerhetsnett hjelper den enkelte. Her hjemme har vi sikret en sentrum/venstre-allianse som gjør denne politikken faktisk gjennomførbar. Som sikrer at fellesskapsløsninger bidrar til å gi mange enkeltmennesker muligheter de ellers ikke ville hatt. Fellesskolen, gratis offentlig helsetilbud, barnehageplass til alle som trenger det og et lovverk som beskytter svake mot å utnyttes bidrar til å gi hver enkelt av oss større muligheter. Det er dette vi ønsker tillitt til å fortsette med, i et styringsdyktig flertall. Det er vår eneste plan.

Vår samfunnsmodell bygger på gode velferdsordninger, sterke og ansvarlige parter i arbeidslivet og et fleksibelt arbeidsmarked har gitt oss både høy produktivitet, høy yrkesdeltakelse og jevnere fordeling enn de fleste land vi pleier å sammenlikne oss med.
Men det er det mange som er uenige i. Andre ideologier enn den sosialdemokratiske har et helt annet utgangspunkt. Noen mener at fellesskapsløsningene står i veien for det enkelte menneske. At de holder dem nede. Det er vi uenig i. Vi mener trygghet gir frihet.

i) Internasjonal solidaritet, eller seg selv nok?
En første, viktig, forskjell mellom høyresiden og venstresiden, er forskjellen mellom internasjonal solidaritet eller å være oss selv nok. Drømmen om frihet, likhet og solidaritet kan aldri stoppe ved landegrensene. ”Å skape vår felles framtid er en altfor viktig sak til å overlate til regjeringer og eksperter alene.” Ordene er Willy Brandts, og de bidrar til å minne oss om at 1. mai er dagen hvor vi alle bør føle et ekstra ansvar for hele verden. Internasjonal politikk er ikke noe som bare foregår ”der ute”. Det berører oss uansett hva vi holder på med.
La meg ta et eksempel på en av de nye utfordringene vi står overfor. Eksempelet er fra fotballen, som veldig mange nordmenn er opptatt av. Fotballen er blitt den nye arenaen for menneskehandel – en bransje i vekst.
Bernard var 15 år og bodde i Guinea Bissau. Hver dag trente han i håp om å unnslippe fattigdommen ved å bli fotballspiller i Premier League og komme til Europa. I Accra i Ghana er det anslagsvis 500 ulovlige fotballakademier. De leter etter den nye Jon Obi Mikel. Foreldre satser hus og sparepenger på at sønnene skal skaffe familien en bedre inntekt i Europa. Guttene drar av gårde til Europa med akademienes lovnader om prøvespilling. De fleste havner på båter til Kanariøyene og Spania, uten papirer. Norske turister på Tenerife var i fjor sjokkerte tilskuere til at en lekk fisketråler ble skylt i land. Lasten bestod av 130 unge afrikanske menn. 15 av dem var tenåringer som trodde de var på vei for å spille for Real Madrid eller Marseille. Bernards reise gikk gjennom Accra og Senegal til Tenerife før han endte som illegal innvandrer på gata i Frankrike, hvor han overlever ved å selge veskekopier.
Disse guttene finnes også på norske asylmottak og på norske gater. Kanskje også i norske fotballklubber – hvis de er heldige. Selvfølgelig er det først og fremst et internasjonalt samfunn og nasjonale regjeringer som må ta grep om dette problemet. Men det må også gjøres en jobb lokalt. Både fotballklubbene og vi som enkeltmennesker må ta et samfunnsansvar og se på vår menneskesyn og holdninger til økonomisk gevinst. Gjør vi ikke det godtar vi at gutter som Bernard blir vår tids moderne slaver.
Arbeiderpartiet står i spissen for å styrke Norges internasjonale engasjement. Ikke minst gjelder det på bistandsområdet. Skal vi hindre at unge mennesker havner på gata i Europa må vi skape framtidsutsikter og utvikling der de vokser opp. Vi nærmer oss skritt for skritt det målet vi lenge har hatt om å bruke 1 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand.
Høyresidens partier vil gå den motsatte veien. De vil kutte i bistanden. Fremskrittspartiet kutter drastisk. Høyre mer moderat. Men likefullt er det et skritt mot å ta mindre internasjonalt ansvar. I tillegg vil Fremskrittspartiet stenge grensene våre helt for gutter som Bernard. Bare noen allerede privilegerte få skal få opphold i Norge. ”Vi ønsker å unngå analfabeter og andre ressurssvake grupper som vi ser ikke greier å tilpasse seg i Norge. De få som får komme, er de vi vet vil kunne tilpasse seg”, sier Amundsen, som er innvandringspolitisk talsmann i Frp.
Ikke bare er dette forslaget et brudd på menneskerettighetene, men det ville være en pinlig politikk å forsvare ute i verden. Skal vi avvise mennesker fordi de ikke har lært nok matte eller ikke greier å skrive? Hvordan skal vi kunne bli tatt på alvor når vi kritiserer andre lands menneskerettighetsbrudd?
Alle som er opptatt av internasjonal politikk kan av og til få følelsen av maktesløshet. Nytter innsatsen?
Jens Stoltenberg forteller gjerne om det han så da han i februar besøkte India. Her dør hvert år over 2 millioner barn. Hundre tusen kvinner dør i forbindelse med fødsel. Norge samarbeider med indiske helsemyndigheter om et prosjekt for å få vordende mødre på helseklinikk i stedet for at de føder hjemme. Det har vi drevet med i to år i delstaten Rajastan. Antallet som velger trygg fødsel på klinikk har gått opp fra svært få og til godt over halvparten. 5,5 millioner fattige kvinner vil i 2008 få glede av dette programmet. I samarbeidet med India er målet vårt at vi innen 2009 skal redde en halv million barn i året gjennom bedre helsetjenester og vaksinasjon. Slike prosjekter kan vi gjennomføre fordi vi vil satse på bistanden. Fordi vi viser internasjonal solidaritet i stedet for å være oss selv nok.
Fremskrittspartiet’s finanspolitiske talsmann følte det på sin plass å hylle skatteparadisene, for de skaper ”sunn skattekonkurranse”. Det finnes ikke en mer usolidarisk politikk. Skatteparadiser støtter opp under korrupte diktatorer og andre som gjemmer unna penger som ellers kunne gått til utvikling. Noe som igjen rammer de svakeste. Det er de fattige landene som taper mest på skadelig skattekonkurranse, hvitvasking av penger, korrupsjon og kapitalflukt. Halvparten av den totale pengeflukten som går til skatteparadiser stikkes unna fra utviklingsland, både av korrupte diktatorer, politikere og næringslivsledere. Det er anslått at fattige land taper over 600 millioner dollar per år via skatteparadiser. Det er 12 ganger som mye som den årlige summen som behøves for å gjennomføre FNs tusenårsmål. Norge leder nå en internasjonal arbeidsgruppe som ser på de fattige landene og hva man kan gjøre med skatteparadisene. Regjeringens arbeid og satsing på å få dette opp på FNs dagsorden er svært viktig. Og det står i skarp kontrast til Frp’s kapitalisme som ikke bare er til glede for mange rike, men som også beskytter de korrupte og kriminelle.
Som sosialdemokrater mener vi at verden behøver mer styring – ikke mindre. Derfor ønsker vi å bidra til nye typer samarbeid. For eksempel når det gjelder sammenhengene mellom helse og utenrikspolitikk, hvor vaksinealliansen GAVI er viktig for å få vaksinert verdens barn. Norge leder også an i arbeidet mot klasevåpen, i en i prosess i retning av et forbud og en konvensjon.
Ikke minst må vi satse på og utvikle det mest omfattende internasjonale samarbeidet vi allerede har: Vi behøver et sterkt FN som kan bidra til fred og utvikling. Vi behøver også et sterkt FN som kan ta på seg nye oppgaver, blant annet med å regulere et fullstendig uregulert og tøylesløst finansmarked. Våre løsninger er fellesskapets – også internasjonalt. Høyresida vil i stedet svekke de internasjonale fellesløsningene blant annet ved å gi dem mindre penger.
”Hvorfor skal vi engasjere oss overalt i verden?”, spør noen. Norge har bidratt i en rekke konflikter og bidratt til en bedre hverdag for mennesker som tidligere levde i konflikt og fattigdom. ”Men fredsarbeidet står jo i stampe nå” sier en del og viser til for eksempel Sri Lanka, Etiopia og Darfur. I dag er truslene mer sammensatt. De utspiller seg mellom statlige aktører og grupper som ikke har utgangspunkt i en stat, men i en religion eller en ideologi. Ofte foregår de i områder med svake stater. Det utfordrer vår innsats på en helt annen måte. Virkemidlene er mer sammensatt. Men behovene for å arbeide for fred og forsoning er ikke mindre.
Norges viktigste ressurs i dag er vår evne til å svare raskt med økonomisk og politisk støtte til prosesser og aktører som kan gjøre en forskjell i overgangen fra konflikt til fred i samarbeid med andre. FN er den viktigste organisasjonen globalt når det gjelder fred. Derfor er Norge blant hovedbidragsyterne til FNs fredsbyggingskommisjon og vi støtter FNs egen evne til å forebygge væpnet konflikt gjennom økonomisk og praktisk støtte til FNs nyopprettede kontor for fredsmekling. Denne støtten skaper ikke overskrifter i avisene, men den bidrar til at verdenssamfunnet står sterkere i å bidra til langvarig fred. At vi har vilje til å være tålmodige må være et viktig kjennetegn ved det norske fredsengasjementet. Vår troverdighet svekkes dersom vi trekker oss ut når fredsprosessen står stille eller er i vanskelige faser.
Derfor må vi også stå løpet ut i Afghanistan. Vår engasjement i Afghanistan er krevende. Men verdenssamfunnets ansvar i Afghanistan er klargjort gjennom et klart FN-mandat, og det følger vi opp. Vår sivile innsats, det vil si bistand og humanitær hjelp henger sammen med den militære innsatsen, og den norske innsatsen er omtrent like stor på de to områdene. De er også avhengig av hverandre. Og selv om det er en brokete vei framover for Afghanistan, så er det framskritt. La meg ta skole som eksempel:
6 millioner barn, av dem 2 mill jenter går nå på skole - mot bare 1 million gutter under Taliban-regimet. Norge har bidratt til bygging av over 70 nye skoler og til at over 246 skoler er klare til bruk. Vi vil fortsette støtten til lærerutdanningen – særlig for kvinner. 26 000 lærere, hvorav 10 300 kvinner har fått opplæring. Hvordan skal Afghanistan komme seg ut av fattigdommen om befolkningen ikke får utdanning?
I Midtøsten har vi lenge sett en humanitær krise under oppseiling: Forholdene i Gaza er forferdelig og forverres stadig. I tillegg er det en politisk krise i Palestina. Norge stiller klare krav til Israel: om muren, om bosettinger og om stengingsregimet. Partene forhandler nå direkte seg i mellom. Norge gjør det vi kan for å bedre den humanitære situasjonen også gjennom vårt lederskap i den internasjonale giverlandsgruppen AHLC. Men akkurat nå er det mye opp til partene å finne den politiske løsningen som må på plass. I mellomtiden kan vi ikke svikte menneskene som lever i området ved å fjerne bistanden og la være å bry oss.
Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt: "Likegyldighet kan være årsak til krig. Håpløshet også. Hvis de likegyldige og de håpløse blir mange nok, setter de sistnevnte fyr på verden".
Det kan fort bli de håpløse som setter fyr på Palestina om likegyldigheten får råde hos oss.
Sosialdemokratiet skal aldri la likegyldigheten rå. Ingen kan være seg selv nok, vi skal stå sammen – ikke hver for oss.
ii) Velferd eller skattelette?
Den andre forskjellen mellom høyresiden og venstresiden, er om vi skal satse på velferd eller skattelette. Dette er en av de mest sentrale skillelinjene i norsk politikk. Der vi vil satse på skole og eldreomsorg, vil høyresiden gi skattelettelser til de som har mest fra før.

De snakker ikke så mye om skattelette lengre i Høyre. Eller i Fremskrittspartiet. Men det betyr ikke at de ikke vil ha det. I programmene sine og i Stortinget, så foreslår de nye store skattelettelser. De pengene høyresiden vil bruke til skattelette, vil vi bruke på fellesskapet.

Den forrige høyredominerte regjeringen gjorde skattelette til sin viktigste satsing. Dette stoppet vi, fordi vi trengte pengene bedre i eldreomsorgen. I skolen. På sykehusene. Det betyr alene at vi i år har 13 milliarder kroner mer til rådighet enn den forrige regjeringen hadde hatt om vi sammenlikner med det siste statsbudsjettforslaget de la fram. 13 milliarder kroner. Hvert år. Som vi har brukt til velferd og fellesgoder.. Det tilsvarer all styrkning vi har gjort av sykehusøkonomien, av barnehagene, og av vei og bane – til sammen. Vi har altså brukt skattelettepengene til over 50.000 flere behandlinger ved sykehusene, til 25.000 flere barnehageplasser og til å bruke 2,5 milliarder kroner mer på vei og jernbane. Og dette er bare sammenliknet med det de foreslo for 2006.

Den norske velferden – skolen, eldreomsorgen, biblioteket, veier og alt det andre – handler om at vi tar felles ansvar. Som sosialdemokrater vil vi at vi skal betale for denne tryggheten sammen. Det gjør vi gjennom vårt felles skattesystem. Etter evne. Dette er den norske modellen.

iii) Utjevning eller økte forskjeller?
Noe av skatteletten de foreslår er samtidig gode eksempler på den andre forskjellen mellom høyresiden og oss: Om vi ønsker sosial utjevning eller økte forskjeller. Har vi som mål å utjevne sosiale forskjeller, eller skal vi øke dem?

Å utjevne forskjeller er en krevende oppgave. For det er så mange og så sterke krefter i samfunnet som bidrar til at forskjellene øker. Går børsen opp, så blir de rike rikere. Men nettopp derfor er det viktig at vi har en politikk som har som mål å redusere disse forskjellene eller i hvert fall at de øker mindre. Ikke ved å få børsen ned. Men ved å omfordele. Da må vi ikke gjøre ting som bidrar kraftig til det motsatte.

Og jeg er som sagt mot skatteletter - fordi det gir mindre penger til fellesskapet. Men OM man skal gi skattelette – så gjør høyrepartiene det på en usosial måte. For de gir store lettelser som først og fremt vil gå til de rikeste i Norge. Både Høyre og Fremskrittspartiet vil avskaffe formueskatten. Begge to har programfestet å fjerne den. En regjering med disse partiene vil garantert ha dette på dagsorden. Formueskatten er en skatt som gir milliardbeløp til felleskassa og som de aller rikeste betaler store deler av.

Hvis vi fjerner denne, får vi både mindre penger i kassa og større sosiale forskjeller.

Om du først skal gi skatteletter, så er det en svært usosial metode å fjerne en skatt som i gjennomsnitt gir 50.000 i skattelette til de som tjener over en million kroner, og 500 kroner til de som tjener 150.000. Det er hundre ganger mer. Det er ingen andre skatter som i så stor grad betales av de som har aller mest, og sikrer at også de med store formuer betaler sin andel til fellesskapet. De 100 rikeste personene i Norge betaler i gjennomsnitt 7 millioner kroner hver i formueskatt.

Når vi siden regjeringsskiftet har økt skatten betydelig for dem som tjener aller mest, er det ikke minst fordi vi har gitt dem økt formueskatt. Samtidig har vi sørget for at færre med lavere inntekter betaler slik skatt. Mange hundre tusen mennesker betaler ikke lengre formueskatt etter disse endringene. Pensjonistene betaler mindre. De rikeste betaler mer.
Så det er kanskje ikke så rart at noen av de rikeste personene i Norge har engasjert seg sterkt for å få denne skatten fjernet. Og de står sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i den kampen. Det forslaget sier vi nei til.

Vi har altså det stikk motsatte utgangspunktet enn høyrepartiene. For oss er det et klart mål å redusere de sosiale forskjellene. Ikke å gi mer penger til de rikeste. Vi har i steden rettet opp kutt som de borgerlige partiene hadde gjennomført i arbeidsledighetstrygden. Vi tror ikke noe på at man får folk i jobb ved å kutte i ledighetstrygden, slik at folk ikke har råd til å gå ledige. Likevel er altså ledigheten halvert. Og vi har startet opp kvalifiserings-programmet, som er regjeringens viktigste tiltak mot fattigdom. Og vi har økt sosialhjelpssatsene. Vi har satt ned viktige egenandeler for kronikere (tak 2). Vi har økt minstepensjonen med 11.000 kroner i året. Fordi vi vil ha sosial utjevning heller enn usosiale skattelettelser.

iv) Fellesskap eller privatisering?
Den fjerde grunnleggende forskjell mellom venstretiden og høyresiden er mellom fellesskap eller privatisering.

Denne forskjellen ses særlig i skolen. Vi er opptatt av å gjøre fellesskolen bedre, og har startet et arbeid for mer kvalitet i skolen. Og rett skal være rett – vi sto sammen med partiene i Bondeviks regjering i et bredt engasjement for å innføre det som kalles ”kunnskapsløftet”. Men det er store forskjeller på vår og høyresidens skolepolitikk.
For det var ikke dette løftet som var høyresidens store prosjekt i skolepolitikken. Det som var Kristin Clemets virkelig store grep var å innføre et frislipp av private skoler. Resultatet er oppstart av en lang rekke private skoler over hele landet.

Dette er andre typer skoler enn Steinerskolen og Montessori og andre alternative innslag som kan supplere det offentlige. Slike skoler har vi alltid åpnet for. Men Høyresiden vil ha skoler med et sterkt kommersielt preg. Dere har sikkert hørt om John Bauer-skolene. John Bauer-skolen i Oslo er i vinden fordi det har framkommet påstander om lovbrudd som er svært alvorlige. Dette er av disse skolene som ble startet opp etter Kristin Clemets frislipp. Når vår regjering vedtok den såkalte ”frys-loven” for å stoppe dette, så foreslå det søknader fra rundt 100 skoler som søkte om godkjenning for mer enn 22 000 elevplasser.

Om vi ikke hadde stoppet dette, ville antallet private skoleplasser blitt fordoblet. For videregående skole ville økningen ha vært på 150 prosent. Det er dette som hadde vært resultatet om Høyre hadde fått fortsette i regjeringskontorene i bare noen måneder til.
Om dette hadde skjedd, ville vi varig ha endret norsk skole. Vi ville ikke lengre ha hatt en offentlig fellesskole med noe supplement. Vi ville mange steder ha hatt en blanding mellom privat og offentlig skole. Det er noe helt annet. De svakhetene som er i norsk skole skal vi gripe tak i. Mye har vi allerede gjort. Og i vår kommer en egen melding til Stortinget om hvordan vi får mer kvalitet i skolen. Men allerede nå er det bombesikkert at vi kommer til å bygge videre på den offentlige fellesskolen, ikke privatisere. Og husk også at de vil privatisere på andre områder enn skole, som i eldreomsorgen.

v) Styrke eller svekke arbeidstakernes rettigheter?
Den femte forskjellen er om vi skal styrke eller svekke arbeidstakernes rettigheter. Om vi skal ha et sterkt lovverk som beskytter arbeidstakere, eller om vi skal bygge dette ned.

Da vi tok over regjeringskontorene, så hadde det borgerlige flertallet allerede vedtatt en omfattende endring av arbeidsmiljøloven.
• De ville undergrave normalarbeidsdagen, og åpnet for avtaler om 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke – uten overtid.
• De ville åpne for større bruk av midlertidige ansettelser.
• De ville svekke stillingsvernet og de tillitsvalgtes innflytelse.

Dette var allerede vedtatt når vi kom. Til tross for sterke protester fra arbeidstaker- organisasjonene. Ikke bare LO. Men YS, Unio…de var alle sammen imot. Vi la frem en lov og fikk endret dette. Det er ikke tilfeldig at slike svekkelser av arbeidsmiljølovgivningen innføres av høyrepartiene. Mens det stoppes og reverseres av en sentrum-venstre-regjering. Det skyldes at vi har forskjellige syn på hvordan arbeidslivet fungerer.

Høyrepartienes – og særlig Fremskrittspartiets – utgangspunkt er at i arbeidslivet er arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker likeverdige parter, og at disse bør ha en avtalefrihet som det er utidig av andre å blande seg inn i. ”Andre” kan bety fagforeninger. Eller det offentlige.

Vi har et helt annet utgangspunkt. For vi vet at uten fagforeninger , kollektive avtaler og statlige arbeidsmiljøbestemmelser vil det lett være arbeidsgiver som dikterer betingelsene. Særlig gjelder dette for de svakeste på arbeidsmarkedet, for de med lavest lønn og lav utdanning.

Vi mener at det er viktig med fagforeninger – med et organisert arbeidsliv. Både for den enkelte arbeidstaker og for samfunnet som helhet. Fagforeninger gjør at den enkelte arbeidstaker står sterkere, og i Norge er vi så heldig at vi har en sterk fagbevegelse som tar samfunnsansvar. Kalle Moene er professor ved økonomisk institutt i Oslo. Han beskrev hvilken stor fordel dette er i en artikkel i Dagens Næringsliv for en måneds tid siden. Her viser han at sterke fagforeninger ikke fører til en uforsvarlig og uansvarlig lønnsøkning. Men at det først og fremst fører til at lønn blir mer rettferdig fordelt mellom arbeidstakere. Og han viser hvordan lønnsforskjellene øker i de landene hvor fagbevegelsen er blitt svakere. Han konkluderer med at fagforeninger bidrar til å utjevne forskjeller og redusere fattigdom.

Derfor er Arbeiderpartiet for fagforeninger. Fremskrittspartiet er helt åpne på at de er imot. De skriver det svart på hvitt, og har til og med programfestet det. At ”et fritt arbeidsmarked ikke fungerer godt nok så lenge monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeids -, lønns og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås med enighet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i den enkelte bedrift”, heter det på side 21 i programmet deres.

Tenk litt på hva dette innebærer. ”monopolliknende organisasjoner” sier de. Hva er det? Det er LO det. Og det er andre fagforbund. Sykepleierforbundet. Politiets Fellesorganisasjon. Og det er også NHO.

”fungerer ikke godt nok så lenge monopolliknende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidgivere”... Det de angriper er hele det sentrale avtaleverket for arbeidslivet. Fra hovedavtalen til tariffsatsene for bussjåfører, hjelpepleiere eller pølsemakerlærlinger. Alt dette er de imot. Hele avtaleverket. Og til sammen er dette selve fundamentet for det ordnede arbeidslivet vi har i Norge.

Ikke nok med at de vil fjerne fagforeningsfradraget. Noe som er alvorlig nok. Den eneste skatteøkningen det partiet er for er den som vil ramme organiserte arbeidsfolk. Men de er altså imot at arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner skal forhandle. Fordi det står i veien for ”et fritt arbeidsmarked”. Og så sier de at arbeidsmarkedet ”fungerer ikke godt nok”. Hva i all verden mener de med det? Vi har nærmest verdens høyeste sysselsetting, verdens laveste arbeidsledighet og verdens jevneste fordeling av lønnsinntekter. Så fungerer ikke arbeidsmarkedet godt nok? På grunn av organisasjonene? Hva er det som ikke fungerer? Kan Siv Jensen og Per Sandberg svare på hvilket arbeidsmarked som fungerer bedre enn dette? Er det de uten fagforeninger?

vi) Aktiv eller passiv næringspolitikk?
De samme skillelinjene finner vi i næringspolitikken. Om vi skal ha en aktiv eller en passiv eierskaps- og næringspolitikk er den sjette viktige forskjellen.

Under den forrige regjeringen hadde vi en næringsminister som hadde som ideologisk utgangspunkt at staten skal ha minst mulig med næringsvirksomhet å gjøre. Etter denne tankegangen, er statens oppgave å holde skatter og avgifter så lave som mulig, og ikke blande seg utidig inn.

Arbeiderpartiet har et helt annet utgangspunkt for det arbeidet han driver hver eneste dag. Denne regjeringen mener at staten skal være aktive i næringspolitikken. Vi har ikke skrekk for statlig eierskap, men mener tvert imot at det er viktig for å sørge for at viktige bedrifter er nasjonalt forankret. Med et aktivt og offensivt statlig eierskap kan vi ha innflytelse på selskaper som er viktige i norsk verdiskaping. Ikke for å styre detaljavgjørelser eller å få selskaper til å ta beslutninger som ikke er lønnsomme. Ikke for å hindre naturlig omstilling eller subsidiere underskuddsvirksomhet. Men for å sikre nasjonal forankring og langsiktig og sunn utvikling av selskapene. For vårt eierskap skal være profesjonelt.

Her er det stor avstand mellom en rødgrønn og en blå regjering:
• Tror noen at en høyredominert regjering ville ha kjøpt seg opp i StatoilHydro, slik at vi fortsatt skal ha 2/3 eierandel, slik vi er i ferd med å gjøre?
• Tror noen at en næringsminister fra høyresiden ville ha gått inn på eiersiden i Aker Kværner, og sikret nasjonalt eierskap?
• Tror noen at en høyreregjering ville ha avskaffet opsjonsordninger i statlig eide bedrifter?
• Eller tror noen at en høyreregjering hadde laget en modell for hjemfall med en vesentlig styrking av det offentlige eierskapet til vannfall og kraftverk? Både Høyre og Fremskrittspartiet vil avskaffe hjemfallsordningen, og privatisere vannkraftressurser.

Felles for alle disse seks forskjellene, er at de viser godt hva som skiller vår politikk og på høyresidens. Om vi skal styrke eller svekke fellesskapsløsningene. Våre løsninger er fellesskapet. Høyresidens er i større grad at hver enkelt skal klare seg selv. Skal vi få tillitt til å fortsatt styre, krever at vi klarer å stå opp mot høyresidens misnøyestrategi. Det er en kjent strategi. Når en ikke har politisk flertall, som høyresiden, kan en undergrave alternativet ved å ”søke å minske de politiske forskjellene, og kritisere motparten”. Deretter roper en på ”endring”. De kan jo ikke styre, sier de. Norge fortjener bedre! Det er misnøyestrategien. Når hørte dere Siv Jensen sist snakke om skattelettelser? Når hørte dere Erna Solberg snakke om konkurranseutsetting? De er taktisk stille, nå. Det jeg vil, er at vi sammen forhindrer, er at deres misnøyestrategi går inn i våre rekker, vi må skyve det tilbake. Det skal vi gjøre med engasjement og vilje rundt de politiske alternativene i politikken. Vi må spørre velgerne: vil dere ha høyresidens alternativ? Mitt håp og mitt tro, er at de vil forsvare den norske samfunnsmodellen, og Norges sterke internasjonale engasjement som er en av bærebjelkene i vårt samfunnssyn.

Det foregår i dag en innsamling: Pengene skal gå til Norsk Folkehjelps arbeid i Sør-Sudan. Millioner av mennesker er avhengig av Norsk Folkehjelps tre sykehus i Sør-Sudan. Det er mangel på materiell og personell på sykehusene. Norsk Folkehjelp jobber intenst for å lære opp mer helsepersonell. Jeg oppfordrer dere til å bidra, og avslutter med det som kan være et motto for dagen:

Ernst Vigfors har sagt: ”For sosialdemokratiet er kun det beste godt nok for folket”.

Gratulerer med dagen og takk for oppmerksomheten.