Landbrukets utfordringer

Jeg skal ikke stå her på sametingets talestol og bidra fortelle hvor dårlig landbruksnæringa har det, jeg skal derimot ta for meg et par av de største utfordringene vi har. Jeg føler nå at jeg står her som representant for næringa, jeg er sjøl med å drive et tofamiliebruk med egg og melkeproduksjon i ei lita men levedyktig landbruksbygd i sjøsamelandet.

Jordbruket er en av grunnsteinene i det samiske samfunn, og vi er med på å sikre norsk matproduksjon, samtidig som vi bevarer kulturlandskapet og sikrer bosettingen i samiske områder.
En av de største utfordringene landbruket i samiske områda har, er definitivt nedlegging av gårdsbruk. Nedgangen på 11 prosent for melkebruk og nærmere 17 prosent for sauebruksnæringa for Finnmark fylke taler for seg selv, og når en samtidig tenker på at det i Finnmark kun finnes 6 store samdrifter, kan en fastslå at det ikke er samdrifter som er årsak til nedgangen. Produsentmiljøene i det samiske jordbruket er lite og gårdsbrukene ligger ofte ute på bygdene. Dette gjør de samiske bygdene svært sårbare, ikke bare med tanke på landbruket men også for bosetting i samiske områder. Et aktivt landbruk gir levende bygder. I Kvalsund kommune var det for eksempel for 5-10 år siden 5 melkebruk, og i dag legges det siste melkebruket ned. Dette er svært bekymringsfull utvikling.

Jeg kan ikke få understreke sterkt nok viktigheten av å sikre rekrutteringa til yrket. I min egen hjemkommune er det 6 melkebruk, og jeg er så heldig å bo i en kommune som ser viktigheta av å ha bønder i kommunen. Lebesby kommune yter støtte ved generasjonsskifte opp til 100.000 per bruk, vi får dekker halvparten av kostnadene til kvotekjøp og vi får nydyrkingstilskudd, en ordning som staten har avviklet. Dette er tiltak som er både positivt og oppmuntrende for oss bønder, og det er kanskje litt av årsaken til at alle gårdsbrukene har blitt overdratt til neste generasjon i løpet av de siste 6 årene.
Det er defor veldig gledelig at både Sametinget og Nærings- og kultur komiteen ser nødvendigheten av at det bør iverksettes økonomiske tiltak for å sikre rekrutteringa til yrket.

Det er også en kjent sak at det er vanskelig for bønder å skaffe avløsere, og dette er nok også noe av det som kan skremme mange unge til å overta gårdsbrukene. Etablering av samdrifter er en mulighet, men i små bygder med få produsenter er dette ofte ikke et alternativ. En styrking av avløserordningen for ferie og fritid slik det står i rådets innstilling til plenum er derfor svært viktig. Vi er nok klar over at avløseryrket ikke er mest etterspurte, men med økte inntekter for avløseren, kan dette være med til hjelpe på at denne trenden kan endres, og dermed kan det også skape flere arbeidsplasser i de samiske bygdene

En annen stor utfordringen til det samiske jordbruket er gamle og for små driftsbygninger. Etter mange år med kvotekjøp er driftsbygningene rett og slett blitt for små for å produsere mere melk. De fleste driftsbygningene er mellom 30 og 40 år gamle, og i tillegg til at fjøsene er for små, så tilfredstiller de heller ikke kravene til å drive et moderne og rasjonelt landbruk.
Gode tilskuddsordninger og en økning av disse gjennom Innovasjon Norge er avgjørende for å gjøre noe med bygningsmassen, og ikke minst er det viktig at Sametinget fortsetter og gi tilskudd til jordbruksformål. Samtidig når vi vet at det i dag er ledig kapasitet i byggebransjen, er dette kanskje den rette tiden for å få i gang byggeprosjekter for å styrke jordbruksnæringa.

Landbruket i nord er spesielt, med lang vinter, kort vekstsesong dermed veldig avhengig av vær og vind. Derfor er det viktig at det kompenseres for dette. I forhold til resten av landet er lanbruket i nord er lønnsomt, dette er noe som kommer frem i Landbruksøkonomisk institutt sine beregninger hvert år. Men det nordligste landbruket er veldig ensidig, stort sett melk og sau.
Vi kan heller utfordres på å tenke nye produksjoner som ikke er væravhengig for eksempel eggproduksjon og svineproduksjon, kraftforbaserte produksjoner som kan drives like godt i sápmi som i Rogaland