Tale ved 6.februar-arrangementet i Ullsfjord/ Tromsø 2010

Kjære alle sammen !

Mun sávan lihku sámi álbmotbeavvii avvudemiin !

På vegne av Sametinget takker eg for invitasjonen til å komme hit i dag.
Som sametingsrepresentant fra Gáisi er det en stor glede for meg å få være tilstede her i (Ullsfjord)Tromsø på Samenes nasjonaldag.

En nasjonaldag er viktig for ethvert folk. Denne dagen er felles for alle samer og feires på forskjellig vis over hele Sápmi.
Dagen handler om tilhørighet, om å vite hvor vi hører til og hvor vi kommer fra – vår identitet. Men det handler også om hvor vi skal, hvilke valg og veier vi skal ta.

Det er også svært gledelig at mange ikke-samer etterhvert har fått interesse og mulighet til å lære mer om samisk språk og kultur. Arrangementene i dag er verdifulle bidrag også til kunnskapsformidling, ufarliggjøring og allminneliggjøring i våre flerkulturelle samfunn.



Mye har skjedd siden samer fra nord og sør var samlet i Trondheim, 6. februar 1917, til det første samiske møtet for å diskutere felles interesser, men mange temaer som ble drøftet den gang, - slik som retten til land, og muligheten for å utøve sine tradisjonelle næringer, samt tilfredsstillende undervisning for samiske barn, er saker som i høyeste grad også er aktuelle i dag.

Det skjer en gledelig bevisstgjøring i forhold til samisk identitet. Stadig flere velger å la sin samiske identitet bli synlig, og uttrykker dette gjennom blant annet språk og bruk av kofte. Med rette har vi grunn til å være stolt, - vi viderebringer en samisk kulturarv til våre barn som vi vil de skal oppleve som meningsfull, og som gir dem kunnskap om sine forfedre. Derfor blir det så viktig at vi slutter opp om tiltak for å fremme samisk språk og kultur. Våre barn skal få anledning til å lære samisk, og lære om sin nære historie. De samiske institusjonene som er bygd opp i vårt område er viktige bidragsytere i så måte.

I Tromsø kommune er man kommet langt i arbeidet med å gi tilbud om samiskundervisning sammenlignet med mange andre, men eg vil likevel utfordre dere til å gjøre enda mer. Henvendelser fra foreldre som ikke sjøl behersker samisk om behov for barnehagetilbud med samisk innhold og språktilbud til deres barn er en konkret sak som eg håper dere vil ta tak i med det første.



Det var også svært gledelig at ordføreren på et møte med Sametingspresidenten og statssekretær Raimo Valle tilstede i høst signaliserte en positiv holdning til å starte et arbeid for å etablere en samisk møteplass i Tromsø, en samarbeidsavtale mellom Tromsø kommune og Sametinget, og et arbeide med sikte på å utrede en eventuell innlemmelse av Tromsø kommune i forvaltningsområdet for samisk språk.
Tromsø kommune har nå like mange innbyggere som er innskrevet i Sametingets valgmanntall, som det finnes innbyggere totalt i noen av de tradisjonelle samiske kommunene. Dette gjør det nødvendig å forberede seg på den store oppgaven det er å betjene alle aldersgrupper av befolkningen på begge språk, - fra vugge til grav.
Nå er det i gang en arbeidsgruppe som jobber med samisk møteplass.
Jeg utfordrer alle gode krefter til å gå sammen med politisk ledelse for å få fremdrift på de nødvendige prosessene rundt de andre spørsmålene også. Det er viktig at man i dette arbeidet fokuserer på de store langsiktige målene, og ikke skusler bort sjansen til å legge rammer som våre fremtidige generasjoner er så avhengige av.

Sammenligner vi oss med andre urfolk i verden, har vi fått mange rettigheter på plass. Vi har mat på bordet, og vi føler oss trygg i vårt daglige liv. Det gir oss en mulighet til å kunne snakke høyt om at ikke alle urfolk lever under optimale forhold. Særlig viktig blir dette når vi skal løse de utfordringene som ligger foran oss. Vi vet at vi går mot ei tid med klimamessige utfordringer. Urfolk verden over er sårbare for forandringer i naturen. Mange urfolk lever i et tett samspill med naturen, og deres levekår er basert på naturens økologiske balanse. Vi, som samer, må ta inn over oss at vi ikke må opptre slik at vi er med på å forrykke denne balansen. Alle kan gjøre grep i sin hverdag for å forurense mindre.

For at vi skal kunne løse felles utfordringer i fremtiden ligger nøkkelen i å kombinere tradisjonell kunnskap og moderne kunnskapsformer som forskning og vitenskap. Fjordfisket, industrifisket, jordbruket, reindrifta og jakt og fangst vil på mange måter bli utfordret på sine tilpasningsformer slik de er i dag. Men det er nettopp disse erfaringene, som er opparbeidet gjennom hundrevis av år, som nå må investeres i forskningens og vitenskapens analyser av klimaendringer og global oppvarming. Folk som lever av og i naturen er sikkert enige med meg når jeg sier at klimavariasjoner har mennesker i Arktis opplevd før, til ulike tider, i ulikt omfang og i ulike dimensjoner. Det er nettopp vi som sitter inne med kunnskap om det å tilpasse seg et endret klima og omskiftelige naturomgivelser. Det er også vi som må lyttes til når vitenskapen skal tegne opp modellene for hvordan man skal bremse og unngå utviklinga som nå skjer rundt oss. Det samiske samfunnet innehar nettopp denne kompetansen og det er viktig at den blir brukt.



Sametinget jobber nå etter tre forskjellige spor i forhold til miljø og klima.

Internasjonalt er de største truslene klimaendringene og inngrep i arealene som urfolk bebor og bruker. Gjennom regelendringer de siste årene skal Sametinget nå delta i planleggings- og forvaltningsprosessene på en mye sterkere måte enn tidligere. Under forutsetning av at vi har tilstrekkelig kapasitet til å delta i dette arbeidet, vil dette føre til en sterkere vektlegging av tradisjonell lokal kunnskap. Det er en prioritert oppgave å forsøke å få disse nasjonale bestemmelsene overført til internasjonale avtaler slik at andre urfolk også kan få bedre muligheter i sine hjemland.

Nasjonalt har Sametinget i lang tid hatt fokus på en næringspolitikk som i høyeste grad også er klimapolitikk. Vår politikk og våre virkemidler har vært rettet mot de små lokale utøverne og produsentene, særlig i tilknyting til primærnæringene. Politisk og økonomisk støtte til kyst- og fjordfiskerne, til lokal videreforedling med lokalt eierskap, og til jordbruket i bygdene våre har vært en svært viktig del av Sametingets politikk lenge før uttrykket «kortreist mat» overhodet hadde dukket opp i debatten her i landet.

Det tredje sporet er grønn energi. Sametinget er positiv til lokale initiativ som minikraftverk. Vi er positiv til å erstatte forurensende energikilder med nye løsninger som ikke forurenser, - slik som vindmøller. Vi må ha arbeidsplasser for å fortsette å bo i disse områdene, og da må vi også ha kraftlinjer. Vår holdning er at de nye bestemmelsene om Sametingets deltakelse i arealplanleggingen skal bestå i å finne de beste løsningene, - ikke i å stoppe videreutvikling av samfunnet.

Det er vel kjent at Elsa Laula Renberg var en av foregangskvinnene som tok initiativ til det samiske fellesmøtet i 1917.
Elsa Laula fikk allerede i 1904 utgitt boken «Inför Lif eller Död ? Sanningsord i de Lappska Förhållande» , og eg vil avslutte med noen ord fra denne boka :

”Til dere unge menn og kvinner vil jeg si et ord. Vårt folks framtid ligger i deres hender. Med deres kraft skal vårt folk og land holdes ved makt. Skaff dere utdannelse og støtt de svake i kampen for tilværelsen og tenk på vårt framtidsmål”

Lihku beivviin !

Takk for oppmerksomheten !